De glemte barna - prisbelønt barnevernserie som mangler suksesshistorier

Skrevet av: Anne Kristin Melgård (Mastergradsstudent NTNU Sosialt arbeid. Prosjektleder for treårig utviklingsprosjekt i Midtre Namdal samkommune barnevern. Har erfaring som barnevernkonsulent i den kommunale barneverntjenesten) og Riina Kiik (Førsteamanuensis sosialt arbeid NTNU)

Journalistene bak Adressas barnevernserie De glemte barna har blitt belønnet med tre priser for sitt arbeid. Artiklene tar for seg barnevernshistorier, ansattes erfaringer, politiske synspunkt samt forskning og statistikk. Engasjement rundt barnevern er selvfølgelig både ønskelig og riktig. Pressens oppgave er å avdekke forhold og det har journalistene gjort i denne prisbelønte serien. Dette har vært viktige tema og ta opp. Områder som ikke fungerer i barnevernet må komme frem, slik at systemet kan forbedres. Dette er det nærmest umulig å være uenig i.

Hvordan stemmer artiklenes barnevern overens med det virkelige barnevernet?

Med jevne mellomrom kan vi lese om barn som får mangelfull hjelp fra barnevernet og en kan si at det foreligger en diskurs i samfunnet om et barnevern som ikke gjør jobben sin. Med diskurs menes en bestemt måte å snakke om og forstå verden på. Seriens tittel sammen med artiklenes overskrifter, ordvalg og innhold støtter oppunder eksisterende barneverndiskurs. Artiklenes barnevern har glemt sine barn og handler om ressursmangel, feilslåtte flyttinger og akuttvedtak. I stedet for å skape debatt eller komme med konstruktiv kritikk opprettholder artiklene eksisterende barneverndiskurs.   

Diskursanalyse brukes til å undersøke samfunnsområder hvor språket er med på å opprettholde eller forverre skjevheter. Språket kan styre vår forståelse av fenomener og bestemme våre handlinger. Forståelser og definisjoner kan bli sannheter, fordi ”alle” snakker om et fenomen på en bestemt måte. Artiklene fremstiller det som om all ungdom i barnevernet er psykisk syke eller kriminelle. Videre at når barn flyttes i fosterhjem er det barnevernet som tar små barn ut av sine hjem. Noen ganger sprekker fosterhjem, men i artiklene er det barnevernet som ”gjentatte ganger flytter barna”. Andre tiltak i barnevernet nevnes ikke, som barnehageplass, råd og veiledning eller besøkshjem. Viktige nyanser tas bort - nye generelle beskrivelser konstrueres og sannheter skapes.

Definisjonsmakt

En viktig form for makt innen diskursanalysen er definisjonsmakt og definisjoner har konsekvenser. Overskriftene presenterer barnevern via akuttplasseringer og omsorgsovertakelser; barn tvinges, hjelpen blir en trussel, flere tas akutt, dårlig barnevern, barnets stemme borte, hørte stadige redselsskrik og flyttet ti ganger.

Artiklene bruker beskrivelser som spiller på følelsene våre. Alle blir sjarmert av gutten som blir flyttet, han er lett å like og er en attpåklatt med nydelige øyne. En jentebaby beskrives som apatisk, blå og selvskadende. Videre brukes beskrivelser som dramatisk nedgang, å ta barn, urovekkende spørsmål, å frakte barnevernsbarn, Guantanamo, trussel, fiender og barnevernets frontlinje, spotmarked, hjerteskjærende, vergeløse barn.

Artiklene tegner et bilde av et barnevern som venter for lenge med å flytte barn. Samtidig tegnes et bilde av at når barnevernet gjør det, så tar de barna - de blir tatt ut av sitt eget hjem. ”Barnevernet tar barn ut av sine biologiske hjem”. Ikke nok med at barnevernet tar barn, små barn, men de tas ut fra sine biologiske hjem. Retorisk sett blir det liksom galt uansett. Barnevernet fungerer ikke.

Barnevernet får ansvaret alene

Samfunnet og andre instansers ansvar nevnes så vidt det er. Barnevernet får ansvaret alene. Til tross for at ”naboer og folk i helsevesenet må ha skjønt at noe var galt, men det tok lang tid før noen varslet”, ”barna fikk aldri noen veiledning i hvordan de skulle takle morens psykiske sykdom” og ”barnevernsbarn ikke nok fulgt opp i skolen”. Det vises til endeløse runder i retten og barn som står i kø for å få fosterhjem. Det argumenteres for et for dårlig barnevern og retorikken i forhold til fosterhjem og rettssystem er å gi barnevernet skylda. Det er for få fosterhjem og rettsystemet er slik at barnevernssaker kan ankes. Barnevernet er avhengig av at familier melder seg som fosterhjem. Barnevernet er avhengig av å forholde seg til gjeldende rettsregler.

”Publikums tillit er større og terskelen for å melde er lavere”, ”mange henvendelser kommer direkte fra mor/far/foresatte” og ”omsorgsovertakelser oppdages tidligere – ved å styrke helsestasjonene”. Overskrifter med innhold tar for seg det som ikke er bra, samtidig som nesten like mange artikler har med noe om hva som kan gjøres for å skape bedring. Men dette forsvinner i det store bildet av de glemte barna. Det er ikke det artiklene skal handle om. Barnevernets sosiale praksis blir her konstruert og bygger opp under gjeldende barneverndiskurs, i stedet for å delta i debatten om hvilket barnevern vi skal ha og hva barnevern skal omhandle.

Diskursanalysen viser at vi må være forsiktige med hvordan vi generelt omtaler sosial praksis, da dette ofte kommer til uttrykk som sannheter.

Konsekvensen er at det opprettholdes et skjevt bilde av barnevernet som blir enda verre å skulle endre. Den bør endres – for barn og ansatte i barnevernet. Noen får faktisk hjelp og noen gir faktisk den hjelpen. Men hvor fremkommer det, hvem skal formidle den gode barnevernshistorien – som kan skape en ny diskurs?