Barnevernloven gjelder for alle barn i Norge

1. Barnevernloven gjelder for alle barn i Norge
2. Grunnleggende prinsipper
3. FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen)
4. Bostedsprinsippet (domisilprinsippet)
5. Barnevernlovens virkeområde
6.Hvem gjelder barnevernloven for?
7. Forholdet mellom barnevernloven og utlendingsloven
8. Barn under barnevernets omsorg og utenlandsreiser

1. Barnevernloven gjelder for alle barn i Norge

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at alle barn og unge i Norge, som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, samt å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Dette formålet er fastsatt i barnevernlovens § 1-1.

2. Grunnleggende prinsipper

Det er et overordnet prinsipp i barnevernloven at det skal legges avgjørende vekt på hva som er barnets beste. Barnets grunnleggende behov for beskyttelse og omsorg må derfor vektlegges framfor foreldrenes rettigheter. Hva som til enhver tid anses som barnets beste, er i stadig utvikling. Utviklingen av de faglige vurderingene styres blant annet av ny forskning, systematisert kunnskap, og endringer i kulturelle normer.

Hva som er barnets beste, vil enkelte ganger være noe annet enn det foreldrene ønsker eller mener er best for sin egen del.[1] Å foreta slike avveininger er blant de mest krevende oppgavene barnevernet står overfor. Barnevernet skal så langt som mulig være en forebyggende hjelpetjeneste. Dette betyr at tiltak etter loven først og fremst skal settes i verk for barnet og familien i hjemmet. Til grunn for dette ligger det som omtales som det minste inngreps prinsipp; barnevernet skal ikke treffe mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig.

3. FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen)

Betydningen av barnets beste som det overordnede prinsipp ble ytterligere styrket da Norge i 2003 inkorporerte FNs barnekonvensjon i norsk lovgivning. Barnekonvensjonen pålegger alle land som har godkjent (ratifisert) konvensjonen å respektere og garantere de rettigheter som konvensjonen fastslår, overfor ethvert barn som er innenfor deres jurisdiksjon.[2] Konvensjonen er det mest sentrale folkerettslige instrument vi har til beskyttelse av barns rettigheter, og tar utgangspunkt i at det er den stat der barnet oppholder seg, som har den generelle plikten til å beskytte barnet.[3]
 

4. Bostedsprinsippet (domisilprinsippet)

Norsk lovgivning bygger på domisilprinsippet. Dette prinsippet innebærer at alle utlendinger som er bosatt i Norge, har krav på de samme tjenester og ytelser som nordmenn, uansett nasjonalitet. Når det gjelder inngrep, er utgangspunktet at norsk lovgivning gjelder på norsk territorium.[4] Noen land baserer seg imidlertid på andre prinsipper for myndighetsutøvelse over sine borgere. I tilfeller der en stat baserer seg på at de har eksklusiv myndighet overfor sine borgere, kan det derfor oppstå spørsmål om hvorvidt norske myndigheter har rett til å foreta tvangsinngrep.

5. Barnevernlovens virkeområde

Barnevernloven gjelder i utgangspunktet for alle personer som oppholder seg i Norge, uavhengig av den enkeltes statsborgerskap og nasjonalitet. Dette fremgår av barnevernloven § 1-2, og betyr at norsk barneverntjeneste har et ansvar for å sikre at alle barn som befinner seg i Norge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og skal videre bidra til at barn og unge får trykke oppvekstviklkår. I utgangspunktet gjelder barnevernloven også for barn som oppholder seg i Norge, selv om barnet formelt ikke er bosatt her. Dette gjelder i prinsippet uansett om oppholdet i landet er av kortere eller lengre varighet.[5] Av forarbeidene til barnevernloven fremgår det likevel at varigheten av et opphold i Norge, vil ha betydning for hvilke vernetiltak som kan iverksettes av barnevernet.[6] Hovedprinsippet er at inngrep i akuttsituasjoner må kunne benyttes selv ved kortvarige opphold, for eksempel turistopphold, mens inngrep av mer langvarig karakter kun vil komme på tale ved mer langvarig opphold i landet.[7] 

Som følge av at barnevernloven bare gjelder i Norge, kan ikke norske myndigheter utøve noen myndighet utenfor landets grenser, verken overfor norske eller utenlandske statsborgere. Dersom norske myndigheter får kjennskap til at et norsk barn som oppholder seg i utlandet ikke blir ivaretatt av foreldrene og trenger hjelp, må derfor barneverntjenesten samarbeide med myndighetene i det landet barnet oppholder seg. Dersom det allerede før barnet forlot Norge er igangsatt undersøkelsessak på grunn av bekymring for barnets omsorgssituasjon, eller iverksatt hjelpetiltak i familien, bør barneverntjenesten sende en bekymringsmelding til barnevernmyndighetene i det landet barnet oppholder seg.[8] Den norske ambassaden eller konsulat i vedkommende land vil kunne bistå alle som trenger hjelp til å kontakte riktige myndigheter.[9]

6. Hvem gjelder barnevernloven for?

Tiltak etter barnevernloven kan iverksettes overfor alle barn under 18 år, som er myndighetsalderen i Norge. Dette gjelder uavhengig av om barnet har oppholdstillatelse i landet eller ikke. Dette betyr at loven kan komme til anvendelse både overfor barn som for eksempel søker asyl, enten alene (EMA) eller med sine foreldre, og overfor barn som har fått avslag på en søknad og som skal forlate Norge.[10]  Dersom barnevernet mottar en bekymringsmelding for et barn som har asylsøkerstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barnevernssaker. Utlendingsmyndighetene vil fortsatt ha ansvar for behandlingen av barnets sak. Se i denne forbindelse også rundskriv fra Barne, -likestilling, og inkluderingsdepartementet, Q -06/2010.

7. Forholdet mellom barnevernloven og utlendingsloven

Det er utlendingsloven og utlendingsmyndighetene som avgjør om et barn skal få ha opphold i landet. Dette innebærer at dersom det er truffet vedtak om at foreldrene ikke skal få opphold i landet, og dette vedtaket også omfatter barnet, må et eventuelt vedtak truffet av barnevernmyndighetene vike.[11] I slike tilfelle kan barneverntjenesten melde fra til tilsvarende myndighet i det landet foreldrene reiser til, slik at disse kan følge opp saken videre. Det er i denne sammenhengen viktig å nevne at det i utlendingsloven § 70 fremgår at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i utvisningssaker som berører barn. Utlendingsloven har forøvrig også andre særskilte bestemmelser for å styrke og sikre barns rettsposisjon på utlendingsfeltet. Det er for eksempel lavere terskel for å innvilge oppholdstillatelse til barn enn til voksne på grunnlag av menneskelige hensyn.[12]

8. Barn under barnevernets omsorg og utenlandsreiser

Dersom det er vedtatt at barnevernet skal overta omsorgen for et barn, må barnevernet samtykke til at barnet reiser til utlandet. Det er ikke noe krav om at vedtaket er endelig eller rettskraftig, så lenge vedtaket er gyldig. Det vil da etter norsk rett være ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge[13], og norske myndigheter vil overfor visse land kunne kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen etter Europarådskonvensjonen (gjelder barn under 16 år.) Justisdepartementets sivilavdeling vil kunne gi informasjon om hvilke land som har ratifisert konvensjonene.[14] 

Skrevet av Julia Lykke Gyberg

 Kilder:

[1] Ot.prp.nr. 69 (2008-2009) side 5

[2] Q-1038 B- Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet, side 1.

[3] Veileder utgitt av barne-, likestillings og familiedepartementet, mars 2005; Norske familier som flytter med barn til utlandet, side 11.

[4] Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) side 17

[5] Ot.prp.nr 44 (1991-1992) side 17

[6] NOU 1985:18 side 26

[7] Ot.prp.nr 44 (1991-92)side 18

[8] Veileder, mars 2005; Norske familier med barn som flytter til utlandet, side 11.

[9] Veileder, mars 2005; Norske familier med barn som flytter til utlandet, side 11.

[10] Ot.prp.nr 75 (2006-2007) punkt 3.7.2

[11] Ot.prp.nr 44 (1991-92) side 18

[12] Utlendingsloven § 38

[13] http://www.regjeringen.no/nb/sub/barnebortforing/hva-er-en-barnebortfoering/bortforing-fra-barnevernet-.html?id=621927

[14] Veileder, mars 2005; Norske familier med barn som flytter til utlandet, side 12